Golia Vinklubb

... serverer foredrag, vin og mat - velkommen!

OMG, - det er OMA!

Av: Barnebordet vinklubb


Kjendiskokken Ole Martin Alfsen har jobbet mer med vin enn mat, men nølte med å produsere sin egen vin. Heldigvis ombestemte han seg, og 14. november kunne man nyte resultatet i Golia vinklubb.

Kveldens vinbukett

For mange er OMA-vinene gamle kjenninger, og særlig med tanke på at forrige smaking hos Golia Vinklubb, var viner fra Romania befant vi oss denne kvelden i mer kjente farvann. I disse italienske vinene møter vi på velkjente druer som Nebbiolo og Barbera, men også mer ukjente (i det minste for Barnebordet) druer som Roero Arneis og Carricante.


Kvelden åpnet med en rosévin. Tidligere har Ole Martin produsert en ‘rødvinsrosévin’, men han ønsket å produsere en type som var mindre kraftig. Det har han lykkes med. Rosévinen vi fikk servert var lett og god som aperitif, men uten at den ble for enkel: Det var lukt av makrell, jord, mineralsk, solbær. Litt ulukt i begynnelsen som forsvant raskt med luft. Smak av rips, bringebær, syltetøy og urter og fin lang ettersmak.

Neste vin ut var OMA Roero Arneis 2017. Arneis-druen krever god plassering, og vin laget på Arneis kan ikke (merk: bør ikke) lages veldig billig. For Ole Martin har det tatt år å finne riktige folk å jobbe med om denne vinen. Han ønsker å jobbe med folk som jobber så rent som mulig. En solid vin, dette også, med tørket banan og røde epler på nesen. Smak av lime og grønne epler. Perlende syre, tørr og fresh og ganske lang og behagelig.


Vi fortsatte på hvitvin med OMA Etna Bianco 2017. På lukt var det blant annet tropisk frukt og sitrus, eller, som sidemannen meldte, gompedrops. På smak ble det fulgt opp med tropisk frukt, og mineralitet og lang konsentrasjon. Mens de fleste av oss var enige om at dette var en bra fin, var det delte meninger om hvor god den var. For noen var ikke dette en favorittstil, mens andre noterte følgende: ‘Digg! Løp og kjøp! Eller test annen hvit Etna i samme prisklasse?’. Med forbehold om at annen hvit Etna også kan være like god, var det altså enighet om at dette var en kvalitetsvin, om enn ikke alles foretrukne vinstil.


Vi smakte også fire røde viner i OMAs sortiment. OMA Barbera d’Alba 2016 hadde duft av mørke bær, kakao og svidd treverk. Smaken var saftig, med mye frukt, syrlige bær og rips. OMA Langhe Nebbiolo 2015 var typisk Nebbiolo på nesen, litt lukket med treverk og te. I heftet vi fikk utdelt om vinene ble lukten beskrevet som ‘høstløv’. Jeg sa meg instinktivt enig i beskrivelsen, men som det ble påpekt av en av mine naboer på bordet: hva lukter egentlig høstløv? Er ikke det bare råttent? Svar skyldig har jeg notert meg å lukte på høstløv neste gang sjansen byr seg. På smak var det solbær, treverk og moreller.


OMA Barbaresco 2012 hadde duft av roser, te, krydder og kakao. På smak var det te, urter og sjokolade. Vinen hadde en del tanniner og middels syre.

Ole Martin og Kjetil sjekker gryteretten

Siste vin vi fikk servert var OMA Etna Rosso 2016. Den var ganske lukket på nesen, men når den åpnet seg ble den mer parfymert med blomster og bær. Den hadde smak av rips og mørke bær og var saftig og fin. Mineralsk, krydret med fin lengde. En skikkelig god vin som falt i smak på Barnebordet.

Kvelden ble avsluttet med en gjenganger på Golia vinklubb: Kjetils gryte. Vi spurte Ole Martin om han hadde noen kommentarer til gryta. Uten å gå konkret inn på hans kommentarer, så lærte vi følgende: Still aldri et spørsmål du ikke vil ha svar på. Tross konstruktiv matkritikk  i beste «4-stjerners Middag» stil, var stemningen god, og selv med chili i gryta var det godt å drikke mer av Langhe Nebbioloen til maten